PISA — Neuro Minders

Allerede i første møte med rektor på vår nye skole i Helsinki informerte jeg om at min sønn har en diagnose, ADHD. Ganske kjapt og overraskende ble jeg parert med at «her er vi alle forskjellige individer».

Med erfaring både fra grunnskole i Norge og Finland, vil deler Mia Finnestrand noen av sine erfaringer. -Jeg er nysgjerrig på hvordan Finland konsekvent troner på toppen av PISA-målinger, mens Norge ligger et godt stykke bak.

ADHD sier ingenting om læringsevne

Etter den innledende samtalen med rektor ble det ikke mer snakk om ADHD. Derimot ble det mye snakk om læringsstil, læringsevne, karaktertrekk, motivasjon og læringsmiljø.

Jeg ble så nysgjerrig på denne tilnærmingen at jeg tok det opp under mitt møte med Pirjo Koivula i Utbildningsstyrelsen i Helsinki. Hvorfor er ikke diagnoser som for eksempel ADHD diagnose viktig i finsk skole? -Fordi en ADHD diagnose sier ingenting om læringsevnen, og kan bidra til stigmatisering av barnet. En ADHD diagnose sier ingenting om læringsevnen. Ved mer alvorlige diagnoser som faktisk betyr noe for læringsevnen, er det viktig å vite. Utover det er barnets rettighet til individuelt tilpasset opplæring en så sterk rettighet i finsk skole at den er uavhengig av diagnose eller ikke.

Trenger du ekstra støtte, får du det, så tidlig som mulig. Det er økonomisk smart av skoler å gi hjelpen så tidlig som mulig før det utvikles til mer spesifikke fagvansker. Tidlig innsats for hvert enkelt barn utøves i praksis. Finansieringen er ikke knyttet til diagnose, men ligger i grunnfinansieringen til skolen. Det behøves ikke en lang utredning før du får individuelt tilpasset opplæring.

I Norge skal finansiering av ekstra undervisning heller ikke være knyttet til diagnose, men min erfaring fra praksis sier noe annet. Dermed blir skolene mer opptatt av å få merkelapper på barna for å sikre finansiering av ekstra undervisning, enn å tilpasse opplæringen individuelt.

Individuelt tilpasset opplæring

Med den inngangen er det nærliggende å si at i Finland får alle barn individuelt tilpasset opplæring. Fokus er at hvert enkelt barn skal lære ut fra egne styrker, karaktertrekk og læringsstil.

På tur fra skolen spør jeg min sønn om hva han opplever som hovedforskjellen i sin skolehverdag i Norge og Finland: -Her i Finland får alle individuelt tilpasset opplæring, jeg liker det bedre. Når jeg fikk spesialundervisning i Norge, var jeg spesiell, og annerledes. Her er jeg bare en av de andre.

Svaret fikk meg til å tenke på hvor annerledes det kan gjøres dersom man endrer fokus og målsetting.

PISA-sjokket

Norge fikk PISA-sjokket i 2001 etter at vi scoret middels på 15-åringenes kompetansenivå i lesing, naturfag og matematikk. I verdens rikeste land! Norge har som mål å ha det beste skolesystemet i verden, og da er det ikke godt nok å være middels. Den rådende holdningen er at dette vil ta tid.

Men har vi råd til å bruke så mye tid? Hva med alle de barna som trenger tiltak og bedre individuell tilpasning i dag? Min erfaring tilsier at det trenger ikke ta så mye tid. Noen tiltak kan iverksettes straks. Vi er alle forskjellige individer og bør ha rett til optimale læringsforhold ut fra våre ulike nivå.

Dette er en bloggserie med noen av erfaringene vi har med oss fra det finske paradokset. Andre innlegg finner du her:

Norsk skolesystem sett fra Finland

Samarbeid og delingskultur

Mens de andre nordiske landene raskt innførte nasjonale prøver etter modell av PISA-testene med resultater som deles offentlig slik at alle kan se hvordan de enkelte skoler scorer. Finland har valgt å gjøre det på en annen måte. De har få nasjonale prøver og resultatene deles ikke offentlig. Jeg utfordret Pirjo Koivolehto ved Utbildingsstyrelsen, Finish national board of education, i Helsinki på dette. Hvorfor deles ikke resultatene offentlig i Finland? Jeg får raskt spørsmål tilbake med hva som er hensikten med å se om naboskolen er på 100. eller 3. plass? Jeg svarer at da kan man se hvem som gjør det bra og lære av de? Man må jo vite hvem som gjør det bra om man skal konkurrere med noen, tenker jeg i mitt norske sinn.

Slik tenker de ikke i Finland, i alle fall ikke i Utbildingsstyrelsen. Man kan lære noe av alle skoler, mener Pirjo. Å skape et konkurransepreget klima mellom skolene er ikke noe man ønsker i Finland. For å oppnå et best mulig og samlet resultat for alle skolene ønsker de samarbeid, ikke konkurranse. Da gir det ikke mening å dele resultater offentlig. Hver enkelt skole vet nøyaktig hvordan de gjør det, men det er ikke offentlig informasjon. Slik deling av resultater gir mening i en konkurranse, men siden de ikke anser utdanning for et konkurranseløp med vinnere og tapere, deles det ikke. De etterstreber deling av ideer, nettverking, og økt verdi for alle som går på skolen. Dette minner mye om kontinuerlig innovasjon og forbedring. Og det er elevene som er viktigst.

Samarbeid på alle nivå for økt læring

Samarbeidsklima etableres mellom skoler og lærere og forplanter seg videre i klasserommet til det beste for hver enkelt elev, uten fokus på vinnere og tapere. Dette opplevde mitt barn i Finland. Samarbeid og deling slik at alle individer kan oppnå læring. Tar vi den tankerekken videre, hva skjer om vi bytter ut ordet samarbeid med konkurranse? Det er vanskelig å se at det er til det beste for alle elevene. Det gagner ikke individet, som må være målet med hele utdanningssystemet vårt. Jeg ønsker meg ikke konkurranse, men deling av informasjon om samarbeid. For det viser seg at ved å fokusere på mest mulig samlet resultat og samarbeid, får de også best mulig resultat. For skolene, for lærerne og for barnet. Mitt barn.